Vestby – en selvstendig enklave?

(KÅSERI av Svein-H. Strand) (Opprinnelig publisert 08.09.08.)

(Artikkelen vil senere bli å finne under menypunktet “Medbrakt”.)

Norge var en gang en nasjon som besto av mange små og store lokale og regionale “riker”. Herfra stammer begrepet nessekonger. Det satt liksom én konge på hvert nes og styrte over hver sin vik med innland og – i beste fall – litt omland dersom ingen hadde akslet seg til småkonge med en aldri så liten hær av bondesoldater.

♦ Olav (den hellige) Haraldsson, som titusener av oss nålevende nordmenn faktisk har et slektsskap til, samlet så angivelig Norge til ett rike i 1030. Det skjedde gjennom et rått og brutalt slag med et tankevekkende sterkt kristent fortegn som har holdt seg fram til dagen i dag. Hoder ble kappet av og overkropper sprettet opp så innvoller tøyt ut og ble liggende på Stiklestads ellers julivakre slagmark. Kanskje ikke rart at de bad sterke bønner til sin gud både før og etter bestialitetene. Og etterpå skjedde det angivelig mirakler med Olav, så han kunne helliggjøres.

Illustrasjonsfoto: Stock.exchng

♦ Men det var egentlig mye utapå at riket ble samlet på Stiklestad i Verdal. En grei start på den store nasjonsbyggingen. En nasjonsbygging som etter hvert kom så langt at landet ble passe lekkert for å bli lydrike under henholdsvis Danmark og Sverige i hundreder av år.

♦ Min uærbødige påstand er: Viktige deler av dagens kommunale selvstyre er for en stor del en fortsettelse av tiden med nessekonger, bare at den gang hadde de ikke noe som liknet Norske Kommuners Sentralforbund. Det skal vi se mer på. Men først dette tilbakeblikket:

♦ Nessekonge-styret var på mange måter en rasjonell styreform. Det var datidens lokale selvstyre, dannet ikke minst gjennom føringer som geografien og topografien la. Men det hadde selvfølgelig ikke framtiden for seg i et rimelig sterkt territorialt, kulturelt og språklig fellesskap, så langstrakt som Norvégr – vegen mot nord – var.

♦ Dette da i motsetning til hva som faktisk var tilfelle i statsdannelser med territorier i den virkelig lille skala. Ja, alle kjenner våre høyst oppegående europeiske lilleputtstater Andorra, Liechtenstein, Monaco og San Marino. Fire stykker, faktisk, og hurra for dem. Ja fem da, hvis du i denne sammenheng absolutt vil regne med også Vatikanstaten, den verdslige delen av Vatikanets katolske Hellige Sjø med paven i  sjefsstolen.

♦ Sveits – som vi heldigvis også fortsatt har med oss – ble liksom en mellomting. Men Sveits består typisk nok av veldig selvstyrte regioner der nær sagt alt mulig legges ut til folkeavstemming og nær sagt alle er fornøyde med både dette og styresettet generelt.

LM illustrasjonsfoto: Svein-H. Strand

♦ Nok om lilleputtstatene, og attende til Norvégr. Mye måtte gjøres, og mye ble gjort, for å fremme riksstyret og Norge som en god og formålstjenlig statsdannelse. Både i forhold til det innlysende, prosaiske innenlandske behov for å ha ulike enhetlige ordninger, og for relasjonene til våre naboland. Reguleringen av statsorganenes og borgernes hverdag kunne jo ikke sprike i alle retninger!

♦ Men det var fortsatt behov for lokale og regionale styringsordninger, og regler for disse. Det var jo ikke hensiktsmessig at staten og dens personifiserte representanter rundt omkring detaljstyrte riket, og dét helt ned grendenivå. Flere konsepter ble derfor prøvd med mer og mindre hell. Noen ble utdaterte av samfunnsutviklingen i seg selv.

♦ Men saker og ting gikk seg pragmatisk til, i større og mindre grad, enda det da som nå alltid var noen som var “strukturelt uenige” i det meste. Konstruksjoner basert på fornuft og felles nytte i forholdet mellom sentralmakten og “distriktsmakten” fikk rå grunnen, stort sett.

Tiden gikk, og i 1838 fikk vi formannskapslovene. Det ble et vannskille for det som i dag omtales som det lokale selvstyre, som det er et like stort behov for i dag som da loven tok til å gjelde, 1. januar det året, nær ett år etter det historiske vedtaket.      

♦ For å gjøre en lang historie kort: Det lokale selvstyre som prinsipp, for det som var hensiktsmessig å styre lokalt, er blitt godt brukt og omfavnet, for å si det sånn.

♦ Men når det kommer til penger: Hvor mye er det egentlig å styre for, når de lovpålagte tiltakene, staten og fylkeskommunen har fått sitt?  Selvfølgelig ikke nok, sett fra en ordfører og rådmanns side. Men det er nå sånn det er, dere.

♦ Så er det da noen – og nå begynner vi omsider å komme til poenget – som synes at det kommunale selvstyre ikke bare burde styrkes, men også utvides. Og da snakker vi strengt tatt ikke om penger, men om hva staten ved regjeringen og nasjonalforsamlingen Stortinget skal bestemme på kommunenes vegne.

Eller sagt på en annen måte: Mange som jobber med og i kommunene, og som ofte har det som en karrierevei, vil at kommunene skal få bestemme mer selv. Og da snakker vi ikke om hvorvidt de skal ha pengespill-automater eller ei, for der hersker det utvilsomt et statlig diktatur overfor kommunene.

♦ Nei, vi snakker for eksempel om en del lovpålagte ting som mange kommuneansatte og ledende politikere veldig godt kunne tenke seg å velge selv om de vil tilby innbyggerne sine. For eksempel: Hvorfor skal fattige Nedre Nissedal tvinges til å ha alle de tilbudene som rike Øvre Blærum har? Og så videre.

Illustrasjon: Stock.exchng

♦ – Mer selvstyre! Mer selvstyre, ropes det fra fjorder, fjell og daler. Ja, hele regioner vil ha selvstyre, med rike Vestlandet i front. Hvor dette fører hen, blir veldig spennende å se. Et regionenes Europa er jo også en slags EU-visjon.

Men for dem som ikke lever så lenge at de får se, så finnes det andre muligheter for å utvide handlingsrommet overfor sentrale myndigheter – fylkesmyndigheter også. De kan nemlig nekte for at den overordnede myndighet har rett!

♦ Vestby blir mer og mer en sånn kommune, hva det nå kommer av.

♦ – Vi har hjemmel for rammetillatelsen, vi. Hjemmelen ligger i reguleringsplanen for området. Det sier rådmann Knut Haugestad når fylkeskommunen sier nei på formelt grunnlag, nei til at en stor bedriftsetablering, et såkalt outlet-senter, kan settes i gang rent anleggsmessig.

♦ – Dette er ikke god nok hjemmel, svarer fylkesrådmannen tilbake.

♦ Store bedrifter som vil fort på plass er tydeligvis snadder for dem som leder kommunen vår. For her lukter det masse penger til en kommunekasse på randen av sammenbrudd nå når en diger lånegjeld skal betjenes fullt ut, ikke bare med renter.

Illustrasjonsfoto: Stock.exchng

Fylkesrådmannen er naturlig nok betenkt over at tiltaket er vurdert og godkjent på grunnlag av en 23 år gammel reguleringsplan. En reguleringsplan som var utarbeidet konkret med tanke på en utvidelse av Det Norske Møbelsenter!

♦ MILJØVERNDEPARTEMENTET – og nå er vi høyt oppe i linjen, som det heter i store organisasjoner – kommer også på banen.

♦ De sier til kommunen at den ikke må gi denne typen tillatelser. Ikke til noen! Ikke før Rikspolitisk bestemmelse om kjøpesentre er vedtatt.

♦ Men rådmannen lar seg ikke bli tilrettevist av departementet på denne måten.

– Departementet varsler om en framtidig lovendring. Fra kommunens side så er gjeldende rett et godt utgangspunkt. Framtid er framtid, sier han – ikke fortrolig over matpakka i lunsjpausen, men til Østlandets Blad.

♦ Så der har du løsenordene: “Gjeldende rett”. Og: “Framtid er framtid”. Utlagt: Kom ikke her og snakk til oss om bestemmelser som kommer, for de finnes ikke. Ja, de behøver vi ikke ta det minste hensyn til før den dagen de er her. Ikke vi i Vestby.

♦ Men historien slutter ikke der. For kommunen har ikke bare rådmann Haugestad som en slags vår tids nessekonge. I sitt svarbrev til både Fylkesmannens miljøvernavdeling og Akershus fylkeskommune hevder kommunens bygningssjef, som heter Hans Christian Fæste om det skulle ha unngått din oppmerksomhet, at det ikke er såkalt motstrid mellom reguleringsplanen og kommuneplanen for Vestby. Og fylkesdelplanen for Vestby er dessuten ikke juridisk bindende, altså, ifølge Fæste.

♦ Derfor, ifølge samme Fæste:

“Bestemmelser i fylkesdelplan er således ikke hjemmelsgrunnlag for verken avslag eller tillatelser i byggesaksbehandlingen av rammesøknader og igangsettingssøknader etter plan- og bygningslovens paragraf 93.”

Illustrasjon: Stock.exchng

♦ Men hvorfor vet de ikke det som Fæste vet, de som jobber i Akershus fylkeskommune? Og hvorfor tror Miljøverndepartementet at de kan diktere rådmann Knut Haugestad saker og ting? Jeg forstår rett og slett ikke dette.

♦ Dessuten: Vet ikke både fylkeskommunen og departementet at dersom Haugestad og tillike Fæste skulle falle i kamp, så har vi jo alltid rådmannens spesialrådgiver Roald Haugberg? Han som reiser inn til selveste statens representant i Oslo og Akershus for å opponere, når denne Fylkesmannen går ham imot i en viktig klagesak i Vestby-riket.

♦ Bak Haugberg igjen har vi sannelig et helt lite politisk lokalvern-kompani bestående av ordfører, varaordfører og gruppeledere i Ap og Frp, dersom det skulle bli mannefall i hele frontavsnittet. Jo, vi står oss veldig godt!

Så hvorfor tar ikke Vestby skrittet fullt ut og søker om løsrivelse fra kongeriket?

♦ Jeg vet rett og slett ikke, dere. Men kan det være fordi det er bedre for maktmenneskene, sånn som det er nå? Et frihetlig demoteknokrati som egentlig er en fordekt nessekonge-enklave helt sør i Akershus? Du kan jo tenke over saken selv.

‒ Jag tycker bron ser litt spinkel ut, sa kongen

Last ned

En beretning fra 1978, da det var 100 år siden Oscar II kom med tog fra Moss for å inspisere jernbaneviadukten i Hølen.

Hølen hadde stått rent på ende i flere dager. Kongen skulle komme! Det var blitt ryddet opp og pusset opp til den store tolvskilling i det lille ladestedet. Ved binderekken utenfor Selvig-gården ‒ hvor bondehestene haddde sin plass ‒ var det sopt feiende rent for strå og hestelort. Hønene til kjøpmann Thorne, som pleide å vanke her i gaten og mellom hestebenene og nippe til seg noen havrekorn, fikk nå pent holde seg inne i kjøpmannens bakgård.

Og farver O. Andersen hadde fått seg nytt skilt over inngangsdøren, mens Røttergården var påkostet flaggstang. Det ble også sagt at herr Røtter, poståpner og handelsborger, hadde kostet på seg et splitter nytt unionsflagg. Lensmann Hansen syntes også han måtte stase seg ut noe, og hadde anskaffet seg ny uniform. Riktignok var det bare en dyffelsjakke med blanke løveknapper i og en lue med gullsnor, men den skulle nok vise seg å sette øvrigheten i respekt.

Selv gamle Hans Holmsen ‒ som til nå hadde fraktet varer i sin snekke fra dampbåten i Son og opp Hølenselven ‒ syntes han måtte pynte seg litt i anledning begivenheten. Så han hadde pusset sine gamle røyserter så blanke og så skinnende at en kunne speile seg i dem.

Og Julie Brødholt, som hadde kafé i Selvig-gården, hadde gjort det så koselig og pent som hun bare kunne i sitt lille kafé-lokale. Fine linduker hadde hun fått på de to bordene. Blomster skulle det også bli. Og i stuen sto de fine plysjstolene i beredskap. Dessuten hadde hun et stort, rødt teppe, som hun tenkte å rulle ut foran inngangstrappen. For hun var ganske sikker på at kongen ville ta inn hos henne. Hvor skulle han vel ellers ta inn? Og god kaffe skulle han få, og kanskje også med noen styrkedråper oppi. Om majesteten skulle ønske det…

Den vanskelige “Jens skredder”

Handelsborger Casper Olsen, som var stedets ordfører, hadde hatt noen travle dager. Atskillige møter hadde han hatt med formannskap og bystyre. Og han hadde vært til konferanse med selveste amtmannen.

Men nå skulle alt på det nærmeste være klart. Mottagelsesplattformen var på plass i Gløtta-skjæringen, stedets skolebarn skulle ha fri og møte opp med flagg og hurrarop, og en liten velkomsttale til majesteten hadde han nå terpet på i flere dager. Og almuen ellers ville sikkert møte fulltallig opp.

Ordføreren haddde bare én bekymring, som ga ham en aldri så liten hodepine: Jens Skredder!  Denne var nemlig en meget radikal herre, som hadde dyktig imot konger i alminnelighet og svenskekonger i særdeleshet. Dessuten var han glad i brennevin. Ble denne kumpanen på en perial den store dagen, kunne det bli skandale! Han måtte derfor holdes unna på en eller annen måte…

 Jernbanebroen

Jo, de brave Hølen-borgerne var visselig beredt til å ta imot kong Oscar II. Når han kom for å besiktige den nye jernbanebroen. Dette teknikkens vidunder sto der på sine solide trestolpeben, godt plantet i murfundamentene. Og med jernkontruksjoner på toppen og mellom stolpene. Tungt lastede grusvogner var blitt kjørt over broen for å prøve dens styrke. Og det var gått bra.

Stort liv og røre hadde det vært i Hølen og omegn mens byggingen av broen og Smålensbanen stod på. Mineskuddene hadde drønnet den ganske dag, og rallare sang ved rambukken. Det hadde vært en stor tid for handelens folk og dem som hadde bevertning og skjenkerett. Så fulgte det da også noen ulemper med.

Fulle svensker kunne en treffe på langs landeveien om kveldene. Og huset til snekker Mathisen måtte rives, da det sto i veien for broen. Men stort sett var alle i Hølen fornøyd. Ja, beboerne var ikke så lite stolte over dette “byggverket”, som de nå hadde fått svevende over sine hoder.

Stolt og tilfreds kunne også den engelske ingeniøren Sinclair være. Det var han som hadde hatt ledelsen av brobyggingen. Han var kommet til Son med båt lastet med jernbanekonstruksjonene til broen. Disse var så blitt fraktet videre til Hølen med hest.

Sinclair var godt likt av arbeiderne og lærte seg nok en god del norsk. En gang hadde han bedt et par gutter å skaffe seg en orrhane. Jo, det skulle bli gjort. Men de unge jegerne holdt ap med ham ‒ og ga ham en hakkespett i stedet. Sinclair lot seg imidlertid ikke lure, og en holdt en liten skjennepreken for guttene på gebrokken norsk: ‒Jeg ba om en “buldrebupp”, men dere kom med en “barkendrille”.

Kong Oscar II og dronning Sophie hadde oppholdt seg ved Moss denne sommeren i 1878. Eller som det sto i avisen: “‒ Deres Majesteter Dronningen og Kongen har endelig besluttet sig til at tilbringe er Del af Sommeren paa Jeløen”. Så bestemte da kongen seg for å ta en tur på Smålensbanen, som nå på det nærmeste var ferdigbygget. Ferden skulle gå til Hølensbroen og tilbake igjen.

Kongen kommer!

Og en vakker dag i slutten av august kl. 2 om ettermiddagen kom konge og kronprins med følge til Moss stasjon hvor det var staset opp med flagg og vimpler. Ja, “vakker” måtte nok dagen helst være. For “kongevognen”, som konge med følge samt amtmannen og jernbanedirektør og overingeniør og flere prominente personer fra Moss besteg, var nok ikke annet enn et par grusvogner. Riktig nok staset til for anledningen og rigget til med telt.

Men ferden ville nok blitt mindre vellykket om ikke været hadde vist seg fra sin beste side. Nå ble det en riktig hyggelig tur langs Mossesundet og inn gjennom Såner. Og kongen og hans følge var i et riktig godt humør da det vesle lokomotivet tøffet inn i Gløttaskjæringen ved Hølen-broen omkring kl. 3.

Her sto da mottagelseskomitéen parat med ordfører og amtmann i spissen for å ta imot majesteten og hans følge. Formannsskapet i Vestby og byfogden i Drøbak var også møtt frem. Og en anselig mengde av folk fra stedet og omegn hadde innfunnet seg.

Plattformen var vakkert dekorert med blomster. En æresport var også reist, pyntet med svenske og norske flagg. Ordføreren holdt sin velkomsttale, det ble saluttert fra Fløyåsen, og skolebarna viftet ivrig med sine flagg og ropte hurra så det runget mellom bergsidene.

Etter at kongen hadde takket for velkomsten med noen få ord, vendte han seg til en av almuen for å forhøre seg om årsveksten. Denne var tilfeldigvis Hans Holmsen, han med de blankpussede langstøvler. Og Holmsen la ut om poteter og korn og kuhold og hestehold, så det rent tok pusten fra majesteten. Siden fulgte han kongen hvor han gikk og sto, rent som han skulle være adjutanten hans.

‒ Jag tycker bron ser litt spinkel ut, sa kongen til en av brobyggerne. ‒ Ja, det syns jeg også, sa Holmsen. Kongen så da lenge på ham, men sa ikke noe.

Et sannhetsord til svenskkungen

Imidlertid hadde “Jens Skredder” også innfunnet seg. Han hadde tidligere på dagen vært hos “ho mor på Toppen” og fått seg et par drammer. Så han var allerede i passe krigshumør da toget nærmet seg og folket sto og ventet. Ordføreren fryktet det verste. Han fikk derfor sin venn og handelskollega Selvig til å ta seg av ham. Denne fikk skredderen med seg inn mellom noen busker og skjenket ham så full at han sovnet. Nå tenkte de å ha fred for ham så lenge besøket varte.

Men da salutten for kongen dundret, våknet skredderen og kom sjanglende mot plattformen. Nå skulle han virkelig si den “svenskkungen” et sannhetsord! Og han la an med et større foredrag om “storsvensker” og “unionsstrid” og “flaggstrid”.

‒ Der kommer kongen! ‒ Jeg rei…, skrek skredderen. Men mer fikk han heller ikke sagt. En kraftkar ga ham en kilevink som stoppet munnen på ham. Og senere tok lensmann Hansen seg av ham og puttet ham i kasjotten. Så slik endte den store dagen for skredderen.

Blomster til kongen…

Og Julie Brødholt? Jo, hun ventet tålmodig på at kongen skulle innfinne seg. Da ingen konge kom, og hun hørte at han snart skulle reise igjen, tok hun fluksens den store blomsterbuketten hun hadde tiltenkt ham og la i vei til Gløtta. Blomster skulle han få!

Formedelst den store folkemengde, nådde hun ikke helt frem til kongen. Hun kastet derfor buketten mot ham. Den deiset til ham i hodet, så han nær hadde tatt overbalanse.

‒ Hvem var det? spurte kongen.

‒ Det var jeg, Julie Brødholt!

Ja, hadde hun bare fått snakke med kongen, og fått fortalt ham at hun hadde ventet besøk, så hadde han kanskje beæret henne med en visitt? Men nå var besøket over.

De høye gjester var i ferd med å “innskipe” seg igjen i de primitive kongevogner. Og så gikk turen tilbake igjen til Moss og til amtmann Sibbern på Carlsberg, hvor en bedre middag ventet.

Av Odd Thoralf Holter. Opprinnelig publisert i gamle Vestby Avis, 14. september 1978.

Tilrettelagt for Lokalmagasinet.no av Are Strand.

“Oppslagsverk” og referansepunkt

Tett dekning av hendelser i det nære, som her fra gjenoppføringen av Soonspillet, er en av grunnene til den sammenhengende økning i “opplaget” som Lokalmagasinet.no har hatt siden den beskjedne starten i desember 2002. Med et arkiv som nå omfatter over 8000 sider, er nettstedet også blitt et stort og viktig “oppslagsverk” og referansepunkt, også utover det primære dekningsområdet. (LM-foto: Svein-H. Strand)

Da er vi i gang med Fase 1

Lokalmagasinet publiseringsløsning på WordPress-plattform skal omsider snart opp å stå. I en overgangsfase skal den bare brukes som hjelpeside for den overlastede publisereren som nå er koplet til domenet www.Lokalmagasinet.no.

LM på WordPress (WP) skal samtidig brukes til å prøve ut noen av de mange variantene av nyhets- og artikkelsystem som følger med leveringen. Tilgangen for leserne blir i denne fasen via lenker i overskrifter på den gamle publisereren.

Forberedelser til denne Fase 1 pågår nå, og det gjelder ikke minst å finne passende eksponeringsflater for våre reklamekunder. På grunn av dette er vi dessverre litt forsinket med planlagte publiseringer. Men med en WP-overgang som er mer enn halvannet år forsinket, så er dette en nødvendig prioritering. Red.