Fritt ord og kåserier

Du skal tro at du er  noe!

Leserbrev er en fantastisk oppfinnelse. Tenk deg å få plass til disposisjon – gratis – for dine egne, helt private meninger. Peder Ås får samme behandling som politikere og andre myndighetspersoner. Leserbrev er den store utfordring til tanken. Det gode resonnement og den klare analysen som kan forandre utviklingen av samfunnet.

Av Hans Chr. Aakre, Son (1949-2016)

Leserbrevet er selve antitesen til Janteloven. Du må tro at du er noe, har rett, og tørre å stikke hodet frem. Leserbrevene er den glemte kulturhistorien.

Det er viktig å være klar over at ingen har krav på å få et leserbrev på trykk eller på nett. Å skrive leserbrev er derfor som å gå opp til todelt eksamen. Først skal redaksjonen slippe deg gjennom. Dessverre er det ingen skrevne retningslinjer for hva redaktøren legger vekt på.

Når jeg ser tilbake på leserbrevene som ble funnet verdig å komme på trykk, og de som aldri ble publisert, kan jeg ikke lese ut noen synlige retningslinjer. Inntrykket forsterkes ved at et innlegg kan komme på trykk i en avis, men ikke i den/de andre. Uten at det er mulig å se hvilke vurderinger som ligger til grunn. Noen ganger er du i stuss over hvorfor redaksjonen valgte et annet innlegg om samme tema.

Muligens vil redaksjonen gi nye kandidater i debattspalten en sjanse. Det kan se ut som redaksjonene gjerne tar inn leserinnlegg som bygger videre på artikler i avisen. Tilsvarende synes det som at avisene nødig tar inn leserinnlegg som viser til andre aviser.

Noen aviser bringer daglig leserinnlegg, mens andre kan ta uforklarlig lange leserbrevpauser. Uforklarlig fordi det er åpenbart at leserinnlegg er populært stoff, og siden innleggene er gratis for avisene skulle man tro at avisene ville fylle opp med innlegg.

Mellom sporten og bruktmarkedet

Plasseringen av innleggene er også en studie for seg. Moss Avis bruker leserinnleggene som en overgang mellom sporten og bruktmarkedet, med mulighet for blå bakgrunn og bilde (!) som ekstra bonus. 

Østlandet Blad lar innleggene komme i fortsettelsen av lederen.

Den andre eksamenen er avisleseren. Det er viktig for forfattere av leserinnlegg å være klar over at ikke alle leser avisen hver dag. Andre leser avisene så fort at de ikke får med seg leser innleggene i det hele tatt. Den som skal fremme en bestemt sak har derfor en stor utfordring foran seg. Han må greie det kunststykket å skrive om det samme tema fra mange forskjellige vinkler. Jo flere leserbrev du får publisert, jo større er muligheten for å nå frem i opinionen, også kalt politisk teppebombing.

På den andre siden ligger en stor gevinst og venter på å bli hentet. Nemlig den at leserne er blitt oppmerksom på deg, og – optimalt – blar seg frem til debattsiden med en gang, for å se om du har noe innlegg i dag. Da kan du som forfatter lene deg litt tilbake. Du vet at signalene blir oppfattet.

Når ordføreren sier at han har to ringpermer med presseklipp, den ene med dine og den andre med alle de andre sine, er du i posisjon til å bruke media bevisst.

“Willoch-syndromet”

Men faren for våt ammunisjon er stor. Kardinalsynden kaller jeg ”Willoch-syndromet”, at du mener noe om alt. Bare med den største selvbeherskelse greide jeg å la være å sende et innlegg om ”Shari’a-lover på mottaket i Våler”. Svært smertelig, men livsfarlig for en som kjemper for allmennhetens rett til strandsonen og nautiske saker.

Den andre faren er når abstinensen river i deg fordi det er lenge siden du har hatt innlegg på trykk. Å skrive for ”five minute fame” er starten på nedoverbakken.

Det er allikevel noen generelle retningslinjer for å komme gjennom redaksjonenes eksamen, og for å nå frem til leseren. Et godt språk er alltid en fordel. Det bør ikke bli for godt, da nyter leseren språket i den grad at de glemmer hva du skriver om.

Overskriften bør være litt “mystisk”; meningen går ikke opp for leseren før hele innlegget er fordøyd. Leserinnlegg av generell karakter og med lang innledning står i fare for å ikke bli lest i det hele tatt. Leserbrev på mer enn et A4-ark slipper garantert ikke gjennom redaksjonen, noe dette er unntaket som beviser regelen.

Til slutt, send innlegget med en gang det er ferdig skrevet. Drøvtygging, flikking, nye momenter du ”glemte” og ”forbedringer” vanner bare ut innlegget. Vær tro til ett tema – av gangen.

Lykke til!

 

Tidligere publisert i LM 2006.

Minneord om Hans Chr. Aakre