HATTEN AV FOR RARINGENE!

Illustrasjonsfoto: Svein-H. Strand. Motiv fra arrangementet Soondøgn 2018.

Av Odd Toralf Holter Vestby Avis 28. desember 1979

Vårherre kunne som kjent ikke gjøre alle til l a k s. Heller ikke alle til ensartede, ensformige, stereotype og effektive superindivider i den dyre- og menneskegruppen som kalles “homo sapiens”. Og takk for det.

Så er vi da blitt noe forskjelligartet på den ene eller den andre måten. Så er vi ikke så helt en grå og kjedelig masse, men avviker og varierer mer eller mindre med våre eiendommeligheter og tilbøyeligheter…

Og noen stikker seg mer ut enn andre. Noen bryter så absolutt ut av det vante miljøet. Går en sin egen vei, kanskje tvert imot den gjengse, som en egensidig “kjærringa mot strømmen”. Det er by- og bygdeoriginalene, “kolingene” og Storm P.-menneskene og de eiendommelige skruer ja, raringene.

På det “lokale planet” har vi hatt og har det vel fremdeles en del slike aparte typer. Jeg vil trekke fram noen få av dem. Noen som forlengst er gått bort. Og hvis minne kanskje også er i ferd med å bli borte.

La meg vekke dem litt til live igjen, gjenskape noen små episoder i en tilværelse som engang var, gi deres minne litt polering og glans.

SOONS “ALTMULIGMANN”

For vel hundre år siden levde maler Laurits Sørensen i Son. Han var en kar noe utenom det vanlige. Liten var han, men kraftig bygget. Stadig var han på farten i Son og omegnen, som om han hadde en ulykke i hælene.

I sin tid hadde han tjent hos en doktor, og var dermed blitt litt av en kvakksalver. Han hadde også vandret landet over, fra Lindesnes til Nordkapp, som maler, blikkenslager og musikant med trekkspill og lirekasse.

En stor skøyer var han, og ellers fungerte han som Sons “altmuligmann”.

En dag hadde kommunelegen i Son, O.P. Nyquist, vært på sykebesøk i Våler. På hjemveien traff han på maler Sørensen i nærheten av Husjordet. Legen hadde ikke sett noe til Sørensen på en tid. Han stopper derfor karjolen og spør hvordan det står til.

Å, ikke noe å skryte av gikt og elendighet.

Og han legger ut om livets motgang og begredelighet i alminnelighet og alle maler Sørensens gjenvordigheter i særdeleshet…

Plutselig gjør han kast på seg, griper ned i gresset ved veikanten og trekker opp en hoggorm, som han holder i et fast grep om nakken. Smilende rekker han den mot legen.

Værsågod, doktor, sier han og føyer til som sant er:

Slangen var jo attributt for Asklepios, legekunstens gud!

Tilrettelagt for WordPress av Are Strand, juli 2019.

Hits: 63